Heim til fjorden

Stina Mydland (29) går over gulvet som er dekket av et tynt beskyttelsespapir. Lun kveldssol glir ned langs veggene på det halvmonterte kjøkkenet. Det lukter maling og sparkel. Skarpt og nytt. I bakgrunnen summer kappsagen til samboer Fredrik Trydal Horjen (29). 

Her, blant sagestøv og verktøy, skapes en boligdrøm. Et hus og en heim. 

Stina åpner den lokalproduserte skyvedøra på kjøkkenet. Den åpner huset til verden, slipper inn fjordsidene med krokete furutrær og bjørker som så vidt har begynt å sprette. Helt nederst glitrer fjorden, som om den har pynta seg litt for anledningen. 

– Å få tak i en sånn eiendom til denne prisen i en større by hadde ikke vært løselig. Men ved å flytte hjem hadde vi plutselig muligheten til å få det slik vi ønsket oss med hus, utsikt og hage. Det har jo fått en ekstra dimensjon nå, sier Stina og stryker seg over magen som inneholder det som snart er en ny flekkefjæring. 

Omvei for å komme hjem

Stina og Fredrik lå på Flekkefjord sykehus samtidig da de ble født. I første klasse satt de under pulten og holdt hender. Foreldrene er omgangsvenner og de har fulgt hverandre gjennom hele livet. Begge har tilbrakt barndomssomrene på familiehyttene lengre ute i fjorden, og er oppfostret på båt, bading og krabbefiske.

På videregående ble de kjærester og siden har de holdt sammen. Men det var ikke dermed sagt at de ville ende opp tilbake i Flekkefjord. Begge to hadde behov for å oppdage verden på andre siden av fjordsidene.

– Det var viktig for oss å oppleve det som ligger utenfor Trolldalen. Det er nok en kjent greie for flere, den der omveien man tar for å komme hjem igjen, sier Stina. 

Drømmehuset for salg

Utdanningen tok de på hver sin kant. Stina tok master i samfunnssikkerhet i oljehovedstaden i vest, mens Fredrik tok sin grad innen marinteknisk drift i Tønsberg i øst. Etter hvert fikk Fredrik jobb som mekaniker på båt, mens Stina ble ansatt som prosjektrådgiver i Netpower i Stavanger. Basen ble i Stavanger, en by de begge trivdes godt i. 

Så fikk de nyss om et hus i Skottelia i Flekkefjord som skulle komme for salg. Det klarte ikke Fredrik å ignorere. 

– Det er et hus jeg har kjørt forbi nesten hver dag i hele oppveksten. Det har vært drømmehuset mitt så lenge jeg kan huske, sier Fredrik.

Totalrenoverer

Inn i tenkeboksen gikk de. Samtaler og tanker frem og tilbake. Verdier. Oppvekst til fremtidige barn. Jobbmuligheter, eller mangelen på dem.

– Det vi begge visste er at vi heller ville ha nærhet til familie, fjord og fjell enn utelivet i Fargegata i Stavanger. Så da hoppet vi i det og la inn et bud, sier Stina. 

En privat visning senere var huset deres. Etter overtakelse skrelte de huset fra 1975 ned til reisverket. De ville bygge opp alt på nytt. Lage nye løsninger, gjøre det til sitt eget. Det aller meste har de gjort selv. 

– Men vi har også hatt mye god hjelp av kamerater, foreldre og svigerforeldre. Det er mange som har vært innom med en hjelpende hånd, sier Fredrik. 

Jobber remote

Hvitmalt trehusbebyggelse og fjell titter inn vinduet på kontoret til Stina i Flekkefjord sentrum. I hjørnet snorker dachshunden Emma. Fra gangen summer stemmer og klirrende tallerkener. Folk på vei inn og ut av dører. Lunsjen i kontorfellesskapet tas på brygga når sola skinner. 

Stina fikk kjapt tilbud om jobb hos en lokal bedrift, men hun ville snakke med sjefen sin i Netpower før hun takket ja.  

– Han lurte på om jeg kunne tenke meg å fortsette å jobbe for dem hvis jeg fikk starte opp et nytt avdelingskontor i Flekkefjord. Den muligheten hadde ikke slått meg, men det var en helt perfekt ordning som har gitt meg det beste av to verdener, sier Stina, som i dag jobber remote for selskapet.

På sikt skal de ansette flere og bygge ut avdelingskontoret. Per nå sitter hun i kontorfellesskapet S32 i Flekkefjord der 19 bedrifter er samlet under samme tak.

– Når jeg sitter remote blir det jo lite kollegialt sånn rent fysisk, men samtidig går det overraskende greit å jobbe så mye digitalt. Det tror jeg mange fikk øynene opp for etter korona. Og da er det jo ekstra hyggelig å sitte i et kontorfellesskap med andre bedrifter, sier Stina. 

Kontaktet rekrutterer

Dachsen Emma logrer fornøyd gatelangs i Flekkefjord på luftetur med matmor. Feiebilen durer i det fjerne. Kirsebær- og magnoliatrær blomstrer om kapp. Stina hilser på flere personer som tusler forbi.  

Hun er glad sjefen så muligheter i at hun ønsket å flytte hjem. 

– Han ønsket ikke bare at jeg skulle ta med jobben, men også bygge opp bedriften og satse i Flekkefjord. Det har gjort det hele til en spennende mulighet, både for meg og selskapet, sier Stina. 

Gjennom kontakt med rekrutterer fikk Fredrik tilbud om jobb på hjørnesteinsbedriften AMV i Flekkefjord. Det anbefaler han varmt til andre som tenker på å flytte hjem.  

– En rekrutterer kjenner næringslivet, kompetansebehovet og mulighetene som finnes lokalt. Det kan hende drømmejobben din finnes her selv om stillingsannonsen ikke ligger på Finn.no, sier Fredrik.  

Tilgjengelighet

I havet mellom Flekkefjord og Egersund ligger et punkt der tidevannsbølgene utligner hverandre. Det gjør at det ikke finnes flo og fjære her, noe som gjør kystlinjen helt unik i verden. Det er et nullpunkt, en innebygd hvilepuls for de som bor her. Kanskje noe som er vanskelig å være klar over når man har vokst opp her, men som samtidig merkes godt at mangler når man har reist fra det. 

– Noe av det vi setter aller mest pris på her, og som vi savnet da vi bodde borte, er å roen og friheten. Det å kunne spontant ta båten eller kajakken ut til en holme etter jobb og bare være, sier Stina. 

Da de bodde i leilighet midt i Stavanger måtte de kjøre for å komme ut i naturen. Nå kan de gå rett ut døra og inn i skogen. Badeplass er noen hundre meter fra huset. Barnehage og skole bare et steinkast unna. 

– Ting føles nærmere og mer tilgjengelig ut her, nettopp fordi det er et mindre sted. Man har kanskje ikke alle de samme tilbudene som en større by har til enhver tid, men man har så mye annet av verdi, sier Fredrik. 

Verdt å flytte hjem for

Som så mange andre som har vokst opp på et lite sted måtte de ut, slik laksen vandrer ut i havet etter å ha vokst seg passe stor hjemme i elva. Og på lik linje med den har de også vendt snuten tilbake med jevne mellomrom, helt til de en dag kunne ta steget med å flytte hele veien hjem igjen. 

– Selv om det er et mindre sted med roligere tempo så står ikke tiden stille. Det er mye som skjer her. Bedriftene som driver med spennende innovasjon og utvikler fremtidens arbeidsplasser. Mer tid til det som gir livsglede og påfyll, og en trygghet i det å vokse opp på et lite sted. Det var verdt å flytte hjem for, sier Stina.