I 2022 ventet kjæresten og jeg vårt første barn. Da bestemte vi oss for å øke innbyggertallet til hjembyen vår, Flekkefjord.

Navn: Karen Elene Thorsen

Skulle langt bort fra Flekkefjord

På videregående visste jeg ikke hvor jeg skulle ende opp eller hva jeg skulle bli, men en ting visste jeg:

Jeg skulle bort. Langt, langt bort fra Flekkefjord.

Den lille sørlandsbyen med knappe 9000 innbyggere var for liten for meg.

Så da siste eksamen var levert og russefeiringen var over, dro jeg rett til New York. Jeg bodde midt i mellom skyskrapere, rotter og søppel. Hver dag pustet jeg inn dufter av mennesker, mat og eksos.

Det var frigjørende.

Etter å ha tatt en bit av det store eplet, bosatte jeg meg i Oslo for å studere.

Sammenlignet med New York, er hovedstaden vår liten, men i forhold til hjembyen min føltes likevel også denne byen stor og full av muligheter.

Og muligheter var det.

Fra et lite studentkollektiv på løkka, klarte jeg å bygge en karriere som selvstendig næringsdrivende gjennom instagramkontoen @fattig.student og tek-selskapet Sulten.

Men for hvert år som gikk, var det noe som føltes feil. Jeg hadde venner, kjæreste og drømmejobb. Det var ingenting jeg kunne klage på. Likevel kjente jeg på en følelse av ensomhet.

Alle disse mulighetene byen har å gi, merket jeg etter hvert at kanskje ikke gav meg så mye likevel.

Klesbutikker, utesteder og restauranter dekket ikke mine grunnleggende behov for lykke.

Det gjorde heller ikke parkene, stranden og fjellene der folk satt som sild i tønne for å få sin daglige dose med frisk luft. Jeg måtte hele tiden kjempe om å få plass – om det så var på butikken, trikken eller på et utested.

Så da jeg og kjæresten i 2022 ventet vårt første barn, bestemte vi oss for å heller øke innbyggertallet til hjembyen vår, Flekkefjord.

Vi ville gi sønnen vår den oppveksten vi selv var så heldige å oppleve, med nærhet til fjord, fjell og familie.

Lite visste jeg hvor mye også jeg trengte å komme tilbake til fjorden og fjellene.

For ja, det er mye å finne på i hovedstaden. Likevel, opplevde jeg at jeg omtrent ikke fant på noen ting.

Jeg var mindre ute, traff færre folk og følte meg generelt mer ensom enn nå som jeg bor i en mindre by. Hvorfor er det egentlig sånn?

Oslo er en fin by, men verken jeg eller kjæresten hadde noen tilhørighet der. Det har vi i Flekkefjord.

Og når vi flyttet hjem igjen, ble vi ikke bare knyttet nærmere flokken vår, vi kom også nærmere naturen.

Nå henter vi mat fra skogen, hagen og sjøen. Vi bruker kroppene våre aktivt gjennom daglige gjøremål. Vi gjør mer, men stresser mindre.

Å flytte fra Oslo til Flekkefjord var som å skru av kjøkkenvifta. Du er så vant til den at du glemmer at den lager støy, men når du endelig skrur den av, så er det som om hele sjelen blir fylt med ro.

Men det virker som jeg er i mindretall.

To store studier gjort av NMBU i 2018 viser at jo tettere folk bor, desto mer fornøyde er vi med nabolaget vårt og med vårt sosiale liv.

Områdene med mange mennesker, gode kollektivtilbud og mange møteplasser gjør det lettere å opprettholde flere vennskap og tette sosiale bånd, som gjør noe med følelsen av lykke og velvære, sies det i studiene.

Dette synes jeg var interessant. Jo større by, desto flere folk og muligheter – akkurat slik jeg tenkte som videregåendeelev.

Men samtidig, så blir mange av mulighetene dine i byen begrenset nettopp på grunn av alle folkene som bor der. Flere muligheter gjør deg ikke nødvendigvis mer fornøyd heller.

Det finnes alltid en bedre arbeidsplass, et kulere utested eller en bedre burger enn den du valgte å bestille på menyen.

Det er flere arbeidsplasser, men også en større kamp om dem. Boligene er små og koster en formue. Du har lengre arbeidsdager og mindre penger å leve på, fordi alt koster mer.

Vår tomt på 1,4 mål med gode solforhold, egen brygge og båthus her i Flekkefjord kostet mindre enn vi solgte vår 64 kvadratmeter store loftsleilighet på Tøyen for.

Er ikke egen hage, brygge og sol hele dagen et bedre liv enn en mørk bakgård man deler med en rekke andre naboer? For meg er svaret åpenbart.

Det nevnes også i en annen studie fra NMBU at flere folk har angst i de tettest befolkede områdene av Oslo. Studien mener det kan ha en sammenheng med at kompakte byområder ofte oppfattes som bråkete og mindre trygge, og at tilgangen til naturområder er mer begrenset.

Hvorfor sprer vi oss ikke mer? Jeg forstår selvfølgelig at ikke hvem som helst gidder å flytte til ei lita bygd der de ikke kjenner noen.

Men du som er vokst opp i en liten bygd – hva får deg til å bli i byen?

Er det tilgangen på Starbucks og McDonalds du trenger for å føle deg lykkelig? En liten ettromsleilighet og en fullstappet park? Trafikkstøy?

I vårt langstrakte land, trenger vi å spre oss. Vi trenger folk i alle kriker og kroker i landet, som ser mulighetene rundt seg og som hjelper å løfte kommunen de er bosatt i.

Selv om jeg i dag er en stolt borger av Flekkefjord, var ikke det tilfellet da jeg var tenåring.

Dersom jeg aldri hadde flyttet ut fra kommunens grenser, hadde jeg kanskje ikke satt like stor pris på hjemstedet mitt som jeg gjør i dag.

Jeg hadde kanskje aldri hatt det yrket jeg har i dag, og hadde heller ikke hatt like mye kunnskap og erfaringer å ta med hjem til bygda.

Så jeg sier ikke at vi ikke trenger storbyene – jeg bare mener at vi også trenger bygda.

Jeg sier heller ikke at alle skal flytte fra byen til bygda. Men dersom du er en av dem som føler deg ensom i en by full av muligheter, er du ikke alene.

Jeg tror vi er flere enn vi tør å innrømme.

Og dersom du kjenner på en ro hver gang du kommer deg ut av ring 3, så kan det faktisk hende du bor på feil plass.